er jeg klar for å komme hjem? nei..
vill alt gå til helvete? ja det føles slik
blir jeg hørt av de på avd her? nei.
blir jeg trodd på? ikke faen.
uansett hva jeg sier så gir dem faen..
overlater alt til meg. noe som er normalt.. og ganske riktig men akkuratt nå fungerer det ikke slik.
jeg er utslitt. utkjørt og ikke klar..
i løpet av 3 mnd her så har jeg ikke fått te noen ting hjemme som jeg skulle.
uten om totalt 7 8 dager i en 3 ukers ferie..
sist helg som jeg var på hjemme så dro jeg på torsdag fikk i meg et måltid på torsdags kvelden..
og et på søndag..
og er det virkelig bra? er det nok?
nå sitter jeg me super angst.. og panikk.. rådløs..
jeg skal til en psykolog i tbg og det er normalt en gang i uken men pga at han er i perm så skal jeg te han på mandag også vet jeg ikke når jeg ser han igjen.
en dag i uken er det meningen at det skal komme en person hjem te meg og se til at jeg får i meg måltider..
har det fungert før? nei. fungerte det i ferien ? nei..
ikke en gang mamma klarte å få meg til å få i meg mat.. jeg klarer det rett å slett ikke selv.
det jævligste er at jeg sitter her nå med mange dype sår som ikke jeg har fått bearbeidet å sydd igjen på en fornuftig måte. men lell skal jeg overlates til meg selv..
dvs at mest sansynelig vill jeg være den belastningen jeg var før jeg kom til skien..
jeg vill ikke få te noe mere.. og jeg vill ut fra det jeg ser nå aldri kunne få et normalt liv igjen.
hadde egentlig lovet meg å aldri skrive så detaljert i bloggen.. men jeg må få det ut på et vis..
som ikke plager medpasienter ol.
så da er det hjem på fredag.. også er jeg alene.. og det i seg selv er normalt at det er skummelt.. og jeg ser den.. men det er ikke det som skremmer meg... det er alt det som er nå de siste ukene kommet opp å frem i lyset og bare fucka meg mere opp en noen gang har vært.. også er det dog hjem..
jeg skjønner ikke noen ting!
i morgen skal jeg ta noen tlf samtaler også håpe at det er noen der ute som kan hjelpe meg vidre til å hjelpe meg selv.. nå som jeg faktisk er klar for det helt og holdent..
for de her i skien tror ikke på meg..
det er i all fall det den ene sykepleiern sa " jeg tror ikke noe på det" som for meg betyr at jeg tror ikke på deg!
er det bare jeg som drar en slik ligning?
værste var at det er lissom en av de sykepleierne som har virket te å ha mest i hode å forstått.. ting på en anna måte en de andre..
men jeg tar vist feil.
nå er jeg på rannen av et sammen brud totalt. og kansje det er det som faktisk må te for at de skal skjønne alvoret?
jeg vet ikke. en ting er sikkert.. jeg blir hørt men ikke lyttet. det tatt avgjørlser overhode på meg.. og jeg får ikke te å henge med i svingene.. maten har gått gjenomsnittelig dårligere for vær dag denne uken..
og etter den samtalen jeg hadde me behandler på tirsdag så ble det totalt kresj.. og det er bare kresj.. jeg legger overhode ikke skylden på hjelpe app hele veien.. men noe av den skylden ligger der også!
jeg for min del.. skjønner jo nå da at det ikke er meningen at jeg skal få real fullverdig hjelp av helse norge..
så what to do?
noen tips? hvordan skal jeg få dette te å fungeere ?
å hvordan kan jeg få til å ha et normalt liv når jeg blør som faen inni meg og ingen kan hjelpe meg å forstå eller lappe ting sammen!
*oppgitt og gir toalt opp*
 |
| sku ønske jeg klarte å være litt som han her noen ganger så synelig så de faktisk ser meg.. men den gang ei |
Hei vennen. Så vondt å høre at alt virker meningsløst nå. At du er redd er naturlig, at du ikke vet hva som venter deg er skremmende. Kan jo hende at det går litt bedre enn du forventer deg når du er kommet hjem. Vær så snill, ikke gi opp. Prøv å få det til, du har mer i deg enn du tror.
SvarSlettHUSK: Når du har gått akkurat så langt at du ikke orker å gå et skritt lenger, så har du gått akkurat halveis av hva du klarer. (Grønlandsk ordspråk)
Jeg har trua på deg, og det hjelper hvis du har trua selv også. Det har DU fortjent. Ta med deg de små fremskritta du har hatt oppe i Skien, ta med deg alle positive små og store gledene. Dette her klarer du selv om det virker mørkt akkurat nå.
Stoooor holde rundt klem fra Julianne
*klemme masse på*
SvarSlettGlad i deg Måneselen <3 Skjønner godt at det føles jævlig...
Uff, trist og se at ting ikke går som dem skulle etter oppholdet ditt i Skien. Og det er nok ikke bare du som føler du ikke fikk så god nytte ut av oppholdet heller. Jeg er selv helt tilbake på start igjen, og ting er like vanskelige nå, hvis ikke værre som når jeg ble innlagt.
SvarSlettOg følelsen av og måtte komme seg igjennom dette her alene, den tanken burde man ikke tenke. Det ødlegger så mye. Husk at du er aldri alene! Alltid noen som er der for deg.
Sitter med den samme skumle følelsen om at jeg aldri kommer til og bli "normal" igjen, at jeg alltid kommer til og sitte med alle disse tankene. Og redd, det er vel kanskje helt naturlig i en sånn situasjon, ikke vet jeg. Men har hatt den samme følelsen jeg også.
Det er utrolig vanskelig og leve sånn som dette, men en ting har jeg lært meg, og det er at vi er mye sterkere enn vi tror selv!
En dag må det si stopp.
Idag hadde jeg en elendig dag, så at vekten min har rast ned til der jeg var i mars igjen, og da mistet jeg rett og slett alt håp om og bli frisk igjen. Og jeg tenkte hele tiden at nå gir jeg opp, nå orker jeg ikke dette lenger! Jeg så hvor fort det var og havne tilbake der jeg var, og da bare tenkte jeg på alle de mnd med utrolig hardt arbeid, som bare var helt bortkastet.
Håper ikke at du gir opp! Mange som bryr seg mye om deg, og får vondt av og se at noen dem bryr seg om ikke har det bra og er frisk.
Som min mor sier: "Det er alltid et lys i enden av tunellen".
Klem ifra Ella