Jeg ville bli usynlig
Finnes det noe bedre enn løvtynne, sprø krumkaker?
De er nesten umulige å bite i uten å få fanget fullt av
smuler, og så kan du sitte og plukke gode smuler mens du
tenker på noe helt annet. Henning plukker på krumkakene,
mors krumkaker, og prater. Det har skjedd så mye i år.
De siste par ukene før jul har Henning
bodd hos mamma og samboeren hennes.
- De gir meg ly og får i meg mat, sier
Henning og kikker ut på snøføyka. - Uten
dem hadde jeg vært seks fot under torva.
Henning kan ikke huske at han noen gang
har hatt matlyst. Når han er alene, er det
veldig vanskelig å huske på å spise. Det
går bedre sammen med andre, som har
det hyggelig sammen – en felles lunsj på
jobben er fint. Men det er ikke så greit
med jobb, heller. Det holder i et par
måneder, og så svikter kroppen. Han får
ikke i seg næring, krabber på do. På forsommeren
i fjor ble han sondefôret
gjennom nesa. Da er det ugreit å passe en
jobb.
Mobbing
Henning Meyer Iversen er 27 år, og har
aldri hatt en helt problemfri dag som han
kan huske. Det hadde vært så greit å
kunne fortelle om en helt god dag, for da
hadde det vært lettere å forstå hva som
kunne skje de andre dagene. Og i sofakroken
hos mamma en dag oppunder jul,
tør ingen av oss spørre altfor høyt: Hvorfor?
Det er kanskje der problemet ligger:
Hvis Henning skal få behandlet årsaken
til spiseforstyrrelsene, blir det som å rive
av noen svære sårskorper. Det kan begynne
å blø, og da bør det være folk i nærheten
som kan noe om en sånn blødning.
Da Henning var liten, hang han litt etter
de andre. Litt etter litt fant de voksne ut at
han var tunghørt. Men han hadde lurt
dem lenge, for han hadde lært seg å lese
på munnen. Lese bokstaver, derimot, var
ikke lett. Å samkjøre øyne og hender,
sånn som du må gjøre for å ta imot en
ball, det var slett ikke lett. Selvsikkerhet
og selvbilde har ikke godt av sånt. Noen
mennesker, enten de er barn eller voksne,
kan lukte en Henning lange veier. Han ble
det perfekte mobbeoffer.
”Det skjer ikke mobbing på min skole!”
sa rektor på barneskolen. Jeg (redaktøren)
har skrevet et par små bøker om
mobbing, og jeg har hørt den replikken
før. Gjerne uttalt med en litt skingrende
og nervøs stemme, og høy hakeføring.
Jeg har professor Dan Olweus’ ord for
det: Slike rektorer kan ødelegge skoler,
ødelegge liv. Foreldrene kom ingen vei
med ham
.
30 Sinn & Samfunn 1 - 2010
- Jeg ville bli usynlig
Finnes det noe bedre enn løvtynne, sprø krumkaker?
De er nesten umulige å bite i uten å få fanget fullt av
smuler, og så kan du sitte og plukke gode smuler mens du
tenker på noe helt annet. Henning plukker på krumkakene,
mors krumkaker, og prater. Det har skjedd så mye i år.
Det er på tide at mor får fri, sier Henning Iversen.
Tekst og foto: Jan Bjurgren
jan.bjurgren@mentalhelse.no
Det var en liten skole i Larvik med 120
elever, og det var ikke kultur blant lærerne
å følge med i friminuttene. En lærer
skjønte at noe var veldig galt, og prøvde å
gjøre noe med det, men han ble frosset ut
av de andre lærerne, tror Henning. Da
han var 12 omtrent, ble mobbingen synlig,
på den måten at Henning ble skummelt
tynn. Han kastet opp hver dag, han
spiste svært lite. – Jeg vet jo ikke, men
jeg tror jeg ville bli usynlig, sier Henning
i dag. Mobberne skulle ikke få øye på
ham. Foreldrene prøvde hele tiden å ta
problemet opp med skolen, og med helsevesenet.
Det kom en dame fra PP-kontoret
som hadde fått melding om at Henning
hadde dysleksi. Hun krabba rundt
med en badeand og sa ”gakk-gakk”; hun
skulle vel sjekke begrepsapparatet, humrer
Henning. Da han skulle over fra
barne- til ungdomsskolen, fulgte det med
en advarsel fra en skole til neste: Henning
er vanskelig, men moren hans er vanskeligere.
- Jeg fikk med meg eksamen i niende
klasse, og jeg er med på klassebildet, men
det var også alt jeg gjorde på ungdomsskolen,
sier Henning. Han kom på skolen
om morgenen, og de prøvde nok å holde
ham igjen, men han greide som regel å
stikke av i store fri.
- Visst var det mobbing da vi vokste opp
også, sier mamma Gro’a. – Men jeg tror
det ble verre av at lærerne mistet status,
de skulle liksom være kompiser, de var
ikke lenger voksne som kunne være tydelige
veiledere, voksne som kunne ordne
opp. Blant ungene er det jo noen som
mobber aktivt, noen dilter med og mobber
fordi lederne gjør det, noen har skylapper
og noen er redde for å bli mobba
sjøl. Det er ikke så stor forskjell på barn
og voksne.
Henning er tredje generasjon med psykisk
sykdom. Mormor var innlagt lenge,
som man var den gangen. Når familien
skulle besøke henne på asylet om søndagene,
kledde de seg til en tur i skogen,
men hadde med gåbortklærne i sekken.
Naboene skulle ikke forstå hvor de skulle,
forteller mor Gro’a med et vemodig
smil. Egentlig visste alle hvor hun var,
men det skulle ikke snakkes om. (Egentlig
heter Gro’a Unni Gro Meyer, men
hele Larvik kjenner henne som Gro’a.)
I 1995 ble Gro’a syk, hun også. Etter innleggelsen
kom hun i kontakt med Huset,
det etter hvert brukerstyrte senteret i Larvik.
I dag tar de sin tørn i Huset, både
mor og sønn, og i Husets SOS – et likemannstilbud
der folk som sliter psykisk
kan henvende seg i helgene. Huset får
også litt av æren for at Henning er over
bakken, og ikke seks fot under. Og fastlegen
som familien har hatt siden 1982.
Han har stilt opp på skolen, i klassen, på
foreldremøte. Etter hvert som Henning
fikk diagnosen anorexi, lærte han seg mer
om sykdommen.
Mobbingen av Henning toppet seg den
16. mai 1998, kl 21:45 om kvelden. Han
husker klokkeslettet også, hadde akkurat
kikket på klokka. Han sto og pratet med
en av søstrene sine og en venninne som
skulle på byen. Da kom en fyr bort til
dem, og slo ham ned. Henning vet hvem,
men ikke hvorfor. Blind vold, heter det.
1 - 2010 Sinn & Samfunn 31
“- Jeg tror det ble
verre av at lærerne
mistet status”
Mor Gro’a er en av drivkreftene bak Huset i Larvik.
Etter at han ble slått ned, har han ikke
vært frisk.
På et tidspunkt veide Henning 35 kg, og
var 1.80 høy. Han ble innlagt på vanlig
sykehus. Men han var jo gutt. Overlegen
sa det: ”Du er gutt, og gutter har ikke spiseforstyrrelser.
Du er skrudd i huet, du,
og trenger psykolog.” Familien fikk
kranglet seg til at sykehuset tok noen prøver
av Henning – prøver som overlegen
egentlig syntes var dyre og unødvendige
– og som viste livstruende tilstander.
Altså fikk han behandling for de fysiske
tilstandene, som lever- og nyresvikt, men
forklaringene på hvorfor han var så tynn?
Gutten strekker seg, hormonforandringer,
pubertet, sa legene og var ikke interessert.
Henning har vært på Modum Bad – og
snill som han er, gjorde han som de sa og
spiste. Kravet var 2000 kcal om dagen,
og det greide han og ble skrevet ut etter
tre måneder. Med andre ord: Henning
passer ikke. Han er fem kg for tung for
sykehuset i Tønsberg, og fem kg for lett
for Modum Bad. Under en jobb for IBM
i Skottland for noen år siden, glemte han
også å spise, og sjefen sørget for å få ham
innlagt. Han lå tre uker på sykehus i
Skottland, fikk psykolog fra første dag.
Kjempeservice, sier Henning i dag, han
holdt seg så noenlunde frisk ganske lenge
etter det.
Er det noe i veienmed norsk helsevesen?
De er redd for det, Henning og Gro’a. Har
du først fått en psykisk diagnose, går
klaffen ned hos en del helsefolk. Som da
en blodåre brast i magen hos Gro’a sist
høst (aneurisme, heter det, og kan være
livstruende) – sikkert bare svineinfluensa,
sa de på legevakten og sendte henne
hjem. En gang fikk hun slag og ble fraktet
til Tønsberg med lammelser, hun lespet
og slevet. Legen spør etter sykehistorie,
om det har vært noe psykisk med
henne. Jo, forteller hun, for 10 år siden
var hun innlagt med… og dermed begynner
legen å snakke som til en liten unge:
”Å, kjære lille vennen…”
Henning opplevde at både tarmene og
nyrene sviktet i forfjor, det er i orden
igjen nå, forsikrer han, men sist mai lå
han hjemme hele tida. Fikk sondenæring
gjennom nesa. Det var en psykiatrisk
sykepleier som sørget for at han kom inn
på Psykiatrisk klinikk i Tønsberg. Der
begynte han endelig å prate med noen,
følte en viss trygghet. Men det var heller
ikke helt bra, for da er det jo en fare for at
han skulle bli altfor trygg på sykehuset,
og føle at det var bedre å være der enn å
være hjemme. Dessuten, nå hadde
kroppsmasseindeksen hans steget til 18,2,
og grensen for diagnosen anorexi er en
BMI på 17,9. Altså fikk han en ny diagnose
– uspesifisert personlighetsforstyrrelse
– og dessuten en beskjed fra DPS’et
i Larvik om at han ikke kunne få mer
hjelp der, ”for han ble jo bare verre av
behandlingen” het det. Han ble skrevet ut
etter 14 dager, med beskjed om at DPS i
Larvik vil ta kontakt.
Passer ikke
Det tok over en måned etter utskrivning
før han fikk beskjed om en time på poliklinikken.
Da var han for syk til å møte
opp, så det gikk enda noen uker før han
møtte en behandler. De fylte ut et skjema,
og avtalte ny time om tre uker. Da den
timen kom, fikk Henning beskjed om at
all psykisk behandling skal opphøre, og
ble sendt til en lege for medisinering mot
ADHD.
Henning er en stillferdig, vennlig og
beskjeden fyr. I tidens løp har han fått en
hel haug diagnoser: angst, depresjon,
sosial angst, suicidalitet, uspesifisert personlighetsforstyrrelse,
anorexi eller en
annen form for spiseforstyrrelse, og nå
kom jaggu ADHD også. Diagnosen betyr
at personen har sviktende evne til å konsentrere
seg, og blir hyperaktiv. Henning
hyper??? – Du vil aldri finne meg på
byen, i taket, dritings eller høy på noe
dritt fra gata, sier Henning, og plukker på
krumkakene.
Men alle disse diagnosene har ikke hjulpet
Henning det aller minste. - Nå må jeg
si stopp, sier Henning. - Jeg kan ikke
bruke opp familie og venner, alle som har
gått i skyttergrava for meg, Huset og
Røde Kors. Jeg vil bare være 27 år og få
lov til å gå i butikken og handle uten å
være redd. Kunne fullføre en utdanning,
skaffe meg en jobb. Drømmen er å bli
fotograf. Det er ganske fælt for familie og
venner også, de er redde for at det skal
skje noe. At jeg er over bakken, og ikke
seks fot under, skyldes ikke skolen, PPkontoret,
sykehuset i Tønsberg eller DPS
i Larvik, sier Henning.
I Norge har foreldrene ansvar for sine
barn til barna fyller 18 år. Hvis de gjør
noe veldig galt, kan de miste omsorgen
for barnet. Men når barnet er over 18, og
ikke kan greie seg helt alene, da er det
faktisk kommunen som har ansvaret. Et
moralsk ansvar føler nok mange foreldre
i enda noen år, til ungene er etablert og
det kanskje er kommet noen barnebarn.
Men det er ikke meningen at foreldre,
som selv kan være slitne og syke, skal trå
til hver gang kommunen og helsevesenet
ikke evner eller ikke gidder å ta ansvar.
- Det er på tide at mor får fri, sier Henning.
- Hun skal ikke behøve å handle for
meg, stelle for meg, ta alle telefonene til
alle etatene, være med på alle beslutningene
om en voksen sønn, hun skal slippe å
bekymre seg for meg hele tiden. Hun har
andre hun også vil være noe for, men nå
er hun sliten.
Han skal ha tilgang på en psykiatrisk
sykepleier to ganger i uka, men Henning
har ikke sett’n på to måneder. Det er
mulig å få et poliklinisk tilbud i Tønsberg,
men med Hennings krefter er det
ikke selvsagt å komme seg til og fra Larvik
når det måtte passe behandlerne. Og
så var det dette med gamle sår, da. Du setter
deg ikke i bilen og kjører hjem mens
det blør fra oppklorte sårskorper.
Det kan virke som om hele behandlingsapparatet
helst ikke vil ha noe med Henning
å gjøre. Og det verste er at han ikke
er alene. Tusenvis av ungdommer er skrevet
ut fra behandling, og til en sofa hos
mamma. Han vil gjerne stå fram, som det
heter, kanskje virker det, kanskje kan
han, og noen flere, få den hjelpen de faktisk
har krav på. Om han må til Tromsø
eller deromkring for å få hjelp, spiller
ingen rolle. Har noen et forslag?
---
Dette intervjuet er sendt til Psykiatrien i
Vestfold HF, med oppfordring til en kommentar
innen 1. februar. E-posten med
intervjuet er kommet fram til rette vedkommende,
men det var ikke kommet
svar 5. februar. Det er ikke purret.
red
http://www.mentalhelse.no/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=13591
Bildene ble dessverre ikke helt bra og heller ikke riktig plassert men de er nå med i all fall
om du går på linken så er det litt lettere å lese det på side 30 i Sinn Og Sammfunn i PDF versjon
